Hardanger – A love story

Da jeg var liten, overnattet jeg ofte ute på sommerstid. De vakre somrene i den lille bygda i Hardangerfjorden. Vi kjørte alltid bil over Geilo, Haugastøl og videre over Vøringsfossen og ned til Eidfjord. Mens vi ventet på fergeforbindelsen fra Kinsarvik til Utne/ Granvin, åt vi nyplukkede moreller. Monster-moreller. Veien hadde ikke plass til to biler i bredden. Det gikk sakte på den gamle kjerreveien. I 30 km/t fikk vi lov til å spytte steinene ut av vinduet. Strålende morsomt.

Få hudkremer + 3 bøker – verdi 1454,-

Vi barna fikk gjøre som vi selv ville. Hvis vi ville sove, så sov vi. Ville vi sitte oppe sammen med de voksne, så gjorde vi det. Ville vi fiske, så fisket vi. Ville vi bygge hytte, så bygde vi. Da jeg var 12 år gammel kjørte jeg traktor selv og hjalp til i høyonna. De voksne passet på – men viste oss at de stolte på vår mestrings-  og vurderingsevne. Dette gjorde meg trygg. Vi rodde ut i Hardangerfjorden mens Folgefonna lyste hvitt og vakkert til oss fra den andre siden av fjorden – der den ligger mellom Hardangerfjorden og Sørfjorden. Vi trakk garn sammen med pappa klokken fem om morgenen. Vi dro ut i en liten Færing. Det spesielle med denne båttypen er at den har to par årer. Vi satt ofte bak hverandre på toften og rodde. Da jeg var for liten til å holde begge årene, satt broren min på tofta foran meg.  Senere rodde jeg mye selv. Jeg lærte å styre selv i Færingen. Lærte å trekke garnet og legge det rett i garntrauet. Ro alt jeg kunne og sikte inn mot båtstøa. Hoppe ut av båten og forsøke alt jeg kunne å dra den i land. Hver eneste gang forsøkte jeg. Vi bar fisk og garntrau i land. Sløyet fisken sjøl og renset garnet for rusk og hang det opp til tørk inne i støa. Vi lærte å utfordre oss selv, men måtte rydde opp etter oss og ta ansvaret, selv om det skjedde noe. Da den ene åren glapp taket og ut i vannet, måtte jeg ordne det selv. Bølgene fra ferga over til Jondal tok tak i åra. De voksne passet på fra sidelinja og ga oss opplæring i hyppig bruk av kniv, å tenne opp bål, bruke primus og alle  nødvendige og livsviktige sjømannsknuter. Båtmannsknop, pålestikk og kjerringknute. Vi lærte også å «spleise» tau – så det ikke skal flise seg opp. Da jeg vokste opp, var tau laget av hamp. Vi visste også godt hva vi fikk lov til, og ikke lov til – det var nesten ingenting vi kunne gjøre galt. Så «løp vi fritt» – Vi hoppet fra brygga, dykket etter skatter på bunnen, fisket etter krabber som vi holdt i bøtter på brygga hele dagen – før vi slapp dem ut igjen og fisket dem opp på nytt og la dem i de samme bøttene dagen etter.  Ofte rodde vi ut til en holme med skog på. Holmen var tilholdssted for en liten koloni med hegrer. De vakre  storkeliknende fuglene holdt til på den ene siden – vi var på den andre siden. Vår holme. Kun adgang for barn.  Der lekte vi Bobsey Barna – vi var spioner og utforskere på den holmen. Vi rodde ut sjøl, pakket matpakker og overnattings utstyr og sov under åpen himmel.   Om natten ble vi holdt våkne av uglen i treet og hegrene.

Finn det ideelle hotellet på trivago
Søk blant over 700 000 hoteller!

Neste natt bestemte vi oss for å sove i høyet på låven. Vi hadde hoppet ned i høyet fra  rampen hele dagen – og så fikk vi lyst til å sove der. Vi løp inn på kjøkkenet og pakket det vi trengte til denne overnattingen også.

I skogen var det en stor foss. Hvis man fulgte fossen oppover kom man til kulper hvor vi badet. Vi badet og vasset oss oppover elveleiet. Og da vi endelig nådde opp på lavfjellet, der stølen var – datt vi sammen på gresset utmattet og lykkelige med gressende kyr rundt oss. Det tok ca to timer  gå opp dit. Hvis vi fulgte kjerreveien uten å bade. På stølen var det også kulper. En stor og mange små. Vi overnattet der også. Med smaken av deilig surgress og gamle brødskiver. Friskt vann fra kulpen. Ute. Glade, frie og lykkelige.

Så husker jeg at jeg fikk flere flått bitt i løpet av oppveksten. Jeg var så mye ute. Vi visste ikke det vi gjør nå. Men da var det ingen «big deal» – hvis man gnir et godt gammeldags såpestykke som er litt vått og masserer og gnir en stund – så slipper den selv taket. Ingenting henger igjen. Ingenting. Flåtten hater såpe. Kjempetriks. Jeg husker kyrne. De hadde alltid masse flått på seg. De plukket vi av. Med såpe.  Sånn var det bare. De sjekker det også nå. Gode sommerminner. En kjærlighetshistorie.

As a child I often slept outside during summer. Those beautiful summers in the little village at the edge of the Hardanger fjord. We always drove from eastern Norway, past Geilo, Haugastøl and over the mountains down to Vøringsfossen and Eidfjord. Waiting for the ferry from Kinsarvik to Utne/Granvin we used to eat newly picked cherries. Monster cherries. Along the fjord by Utne the road was so narrow to cars couldn’t pass. 30 km/h, and we were allowed to spit cherry stones out the car window. Great fun.

Få hudkremer + 3 bøker – verdi 1454,-

We were very much in charge ourselves. If we wanted to sleep, we slept. If we wanted to stay up with the adults, we did. If we felt like going out fishing, we were free to do so. Building our own little cottage in the woods was fully within our reach. At the age of twelve, I was driving a tractor helping getting the hay inside. Of course the adults kept an eye on us, but they gave us freedom and trusted our skills and ability to make our own decisions. That made me confident. We went rowing on the Hardangerfjord in front of the mighty glacier Folgefonna, glowing white in the summer sun. We pulled fishnets with my father at 5 o’clock in the morning in a small rowing boat. Being too small to hold the oar myself, I had to get help from my older brother. Later I did a lot of rowing myself. Learned how to control the boat, and how to pull the nets correctly. Row at full speed and aim for the landing, jump out and pull the boat on dry land. We had to carry everything on shore ourselves, clean the nets and prepare the catch for the kitchen. We learned to challenge ourselves, clean up afterwards and take the consequences of our actions. Like when I lost an oar and had to save it myself. The parents watched from the sideline, of course. Guided us. Taught us how to use a knife, build a bonfire, cook over open fire, make proper knots or mend ropes the way it should be done. We learned to know what was allowed, and what not. Which really wasn’t that much. So we roamed free, jumped from the quays into the cold sea. Dived for treasures on the bottom, fished for crabs that we held hostage in buckets all day, before letting them go in the evening, just to try to catch them again the next day. Often we went out to a small islet where a colony of herons were based. These large, beautiful birds guarded on side, we played on the other. Our islet. Kids only. We played «Bobbsey Kids» – we were spies and explorers, and we brought necessary equipment and sleeping bags and stayed out under the open summer skies. The herons and a local owl kept us awake all night.

Finn det ideelle hotellet på trivago
Søk blant over 700 000 hoteller!

The next night we decided to sleep on the barn, in the hay. We had been jumping from the ramp there all day. So we ran into the kitchen and packed what was needed, and we carried out that plan as well.

There was a tall waterfall in the forest. If we followed the river upwards, we would get to beautiful turns and backwaters where we would go swimming. We would wade upstream. And finally arriving in the highlands where the cattle had their summer pastures, we would rest in the grass between grazing cows. We stayed over up there as well. Outside. Happy, free and independent.

I remember several tick bites growing up. We spent so much time outside, and we didn’t know what we know now. It was never any big deal. If you rub it with a wet bar of old fashioned soap, it will eventually let go. Nothing sticks. The tick hates soap. Great trick. I remember the cows. They always had a lot of ticks. We picked them off, using soap. That’s just the way it was. Guess they have to check them nowadays as well. Fine summer memories. A love story.

 

Blogglisten hits