Den nakne sannheten – The naked truth

Kjøp dine klær online på Miinto!

Bak enhver fasade bor det et menneske. Et menneske med en oppvekst, en ungdomstid og et voksenliv frem til nå. Et menneske med drømmer og følelser. Det som formet hvert enkelt menneske ligger bak de rollene vi spiller ut i våre liv. Behovet for bekreftelse for den vi er dypest sett som mennesker er kanskje et av de sterkeste behovene vi mennesker har. Og bekreftelse ønsker vi å få gjennom de gruppene vi tilhører. Gjennom familie, venner, jobb og øvrige sosiale nettverk i samfunnet. For at vi skal føle oss vel som mennesker er det viktig at de tilbakemeldingene vi får er gode og positive. Og kommer regelmessig.  Når de positive tilbakemeldingene mangler, og vi har mistet tilhørighetsfølelsen i samfunnet føler vi oss ensomme og alene. Følelsen av å være uten verdi kan bli dominerende for mange.  Og sånn er det for alle mennesker: Vi nærer et sterkt behov for å få vite at vi er gode, sterke og positive mennesker. Vi trenger å bli sett bak det øvre laget i oss. Ofte er ikke ting slik de fremstår på sosiale nettsteder og i media og den du tror du ser på butikken – kan være en helt annen – helt privat. I prosessen i å søke innover i oss selv for å finne kjernen, blir også det å se på gruppetilhørighet viktig. Har du de sosiale flokkene du har behov for? Og hvis ikke, hvilke grupper er viktige for deg? Hvilke grupper bekrefter deg positivt og ser deg for den du virkelig er? Hvor og med hvem føles det godt å være? Men, så utrolig godt det er å være sammen med mennesker vi slapper av sammen med. Mennesker som vi føler på et intuitivt plan bare vil oss vel. For en lykke. God helg!

Behind every image lives a person. A human being with an upbringing, a teenage life and an adult life up until now. What shaped that person lies behind the roles we play. The need of positive feedback for what we are on a personal level may be one of the strongest drives we have. The positive feedback is what we long to receive from the groups we belong to. Through family relations, friends, work, and other social networks in society. When there is lack of positive feedback, we loose the feeling of belonging to society.  This is how it is for many of us. We crave to hear and feel that we are good, kind and lovable. We need to be seen behind our image. We need to be seen for whom we truly are. In social media we often display only parts of the truth – the one you think you know, is often someone else. In the process of seeking inwards to the core of ourselves we also see the importance of taking an inventory of the groups we belong to. Do you belong to social groups that are good for you? And if not, what groups are? What people are good for you, and who would you rather be with? We can all agree that it feels  amazing to meet up with people that you feel intuitively are good, kind and want everything good. That creates spirals of great happiness.

 
Blogglisten hits

 

Livet endrer oss – walking on stage holding the hands of the little girl in me.

Når jeg vokste opp var jeg antakeligvis den mest sjenerte jenta på skolen. Noen dager var det så ille at det var vanskelig å gå gjennom en gruppe med elever. Jeg følte meg som den mest forsiktige og innadvendte jenta i hele Norge. Det var da jeg vokste opp. Jeg var ikke bedre enn noen annen. Heller tvert i mot.

Noen år senere deltok jeg i min første TV produksjon – bare fordi jeg har et fysisk handikap – en varig skade – og begynte å tenke på at dette var min eneste mulighet til å få meg en jobb – en inntekt- komme meg ut av trygde situasjonen. Men jeg ville egentlig ikke at noen skulle se meg som en klarsynt. Jeg var veldig nervøs og følte meg veldig liten. Frykten for å være synlig i den rollen jeg nå var i ferd med å gå inn i, var så stor at knærne mine ristet- noe som fikk hælene mine til å klapre mot gulvet. Da TV serien ble vist på TV var det 5-6 personer som visste om mine evner. Jeg trodde jeg var i ferd med å «dø». Men jeg fikk et grunnlag og startet å arbeide med noe som mitt handikap kunne klare. Rent fysisk, var det realistisk at jeg ville klare det.

I 2015 presenterte jeg pris til Beste Mannlige Skuespiller på scenen i Grieghallen foran et publikum på 1600 personer fra Norges TV bransje. Jeg husker at jeg gikk mot den røde løperen, og tenkte at jeg helst ville forsvinne fra situasjonen. Frykten fra skoledagene kom tilbake og jeg diskuterte med meg selv om det var noen vits i å gjøre dette. Jeg så ikke noe spesielt ved meg selv.  Mens jeg stod der og diskuterte med meg selv, i ferd med å ta runden ut i folke mengden og «forsvinne» – kom min pressekoordinator fra TVNorge – en fantastisk kvinne. Veldig varmt og flott menneske.  Hun sa til meg » Dette er jobben din- dette klarer du.» Og forsiktig geleidet hun meg på den røde løperen. Hun gikk ved siden av meg til jeg var på det røde teppet, og slapp armen min forsiktig da jeg var i gang med å gå. Det føltes ut som hun dultet meg varmt og forsiktig «på».

Foto: Se og Hør, Gullruten Grieghallen 2015

Noe skjedde den kvelden. Jeg mistet noe. En del av meg selv på den løperen ble borte. Da jeg stod i vingen noen timer senere, sammen med min kjære kollega, Lilli Bendriss, hennes gave er utrolig- fra Åndenes makt – programmet som går på TVNorge. Følte jeg ikke nervøsitet slik jeg vanligvis ville gjort. Magen min var ikke i ferd med å vrenge seg. Jeg følte bare glede. For meg var dette vanvittig stort. Jeg var ikke nervøs, selv om jeg noen timer tidligere hadde følt noe annet. Da jeg gikk på scenen holdt jeg en liten jente i hånden som syntes store menneske mengder var det versste hun visste.

I 2016 møtte jeg en annen fantastisk kvinne. Produsenten for den svenske TV serien «En Natt på Slottet » som går på TV4- Sjuan i Sverige. Jeg skulle nå være programleder for en hel TV serie- og samtidig fungere som klarsynt medium. Hvor ble nervøsiteten av?

Livet endrer oss, og bra er det. Gjennom vår egen vekst, og gjennom støtte fra mennesker som vitende og uvitende veileder og hjelper oss. Så det er mange flere. Men endelig fikk det lille barnet ro.  Ikke bedre enn noen andre, tvert i mot – bare ikke nervøs lenger. Ikke til å tro.

When I grew up I was probably the shyest girl at school. Some days I felt it was hard to walk through any crowd. I felt like the shyest and most introvert girl in all of Norway. That was growing up. I was no better than anyone else – on the contrary.

In 2007-2008. I participated in my first TV production – only because I have a handicap after an injury and came into this thinking it could give me a job – an income. But I really didn’t want to be seen as a clearvoiant. I was being nervous and feeling small. The fear of being visible in this role  was so great that my knees were shaking, thus my stiletto heels made  flickering noises on the floor. When the show was aired in 2008, I actually believed that I was about to «die».  I had anxiety attacks and feared walking out of the door, because someone could actually recognise me. Only 5-6 people knew about my clearvoiance before the show was aired. But I got a foundation to start working with something I could handle. And I didn’t «die»

In 2015 I was presenting best male actor on stage in The Norwegian Annual TV  Awards in front of an audience of almost 1600 people rerpresenting the TV industry in Norway.

I remember walking towards the red carpet. And thinking that I would rather disappear – than walk those few yards to the end in front of of all those cameras.  The old fear from my schooldays took it’s place and told me to go somewhere else.   My press coordinator from TVNorge, a fantastic woman- so warm and supportive, walked up to me and  told me «This is your job, you can do it» Gently she took my arm and «pushed» me softly onto the red carpet and the walk of …….. for me torment and pain.  I crossed a line – an emotional line.   I lost something. Something that I had been struggling with for years – The fear of being visible. For anyone to see me as I really am- a clearvoiant, an empath and a medium. The fear of anyone being angry at me for being just that. That old role from school and growing up. The shy personality had taken so much space.  I was so sick and tired of it.  As I stood in the curtains about to go on stage,  I realised I would normally feel sick – having my stomach turning upside down – but surprisingly I felt only joy. As I walked the stage I felt I held the hands of a little girl – the part of me that was terrified of huge crowds. Together with my fantastic colleague,  Lilli Bendriss,  her gift is amazing – from the TV show «The Power of the Spirits «- «Åndenes makt» on TVNorge in Norway – I felt only happiness. Not an inch in me felt nervousness.

In 2016 I met another fantastic woman, The producer of the Swedish TV Show «A Night at the Castle»  – » En Natt på Slottet» TV4- Sjuan.  As I tried out my first job as a hostess for a TV- show she and the rest of this crew supported me in standing firm in a new role.  Life changes us with the support of people who knowingly and unknowingly guides us. And there are many, many more. Thank God for that. Finally the little girl found peace.  Not better than anyone else- on the contrary! Just not nervous any more. Unbelievable.