Kontakten med de Sjelfulle – We love the daffodils

Helt siden jeg var liten hadde jeg opplevelser ved at jeg så skikkelser som ingen andre så- og hørte lyder (også stemmer) som ingen andre hørte. I det hele tatt har jeg forholdt jeg meg til to verdener så lenge jeg kan huske. Det gikk en stund før jeg oppdaget at resten av verden (det var i hvertfall mitt inntrykk) ikke opplevde det samme som meg – og da jeg kom i tenårene, begynte jeg å holde mine opplevelser hemmelige. Jeg ville ikke at noen skulle se på meg som annerledes.

Nå har det endret seg. Jeg bryr meg ikke om det faktum at jeg er meg selv. Jeg har fremdeles opplevelser som ikke er viljestyrte  – hvor jeg ikke aktivt går inn for å – eller – tenker på at jeg skal, oppleve aktivitet rundt meg, men «det skjer likevel» – Som noe rundt meg jeg ikke selv styrer. Det eneste jeg kontrollerer er mine holdninger til min evne til å oppfatte dette. Jeg styrer også mine holdninger til meg selv og hva som bor inni meg.  For meg er dette en naturlig del av min personlighet – ja, for det er sånn jeg velger å se på dette, en egenskap som er en naturlig del av det å være menneske ( og dyr ) – det er noen mennesker som har evne til å oppfatte aktivitet ganske mye – dvs uten å anstrenge seg. Og så er det mennesker som kan dette hvis de anstrenger seg en hel masse på å «slappe av» eller komme i rett modus innvendig-  Men jeg tror at alle kan litt. Til og med de som ikke tror at det finnes mennesker som kan dette her, kan litt. De må bare lære hvilken del av seg de skal bruke. Også de som avviser dette helt.

Dette styres nemlig ikke av om vi tror eller ikke. Det har programmet Åndenes makt (TV Norge) dokumentert opptil flere ganger gjennom over 100 episoder gjennom mange mange år. Dette styres av at det finnes en aktivitet rundt oss- enten vi tror eller ikke, og vi har alle evne til å oppfatte denne aktiviteten i større eller mindre grad. Jeg mener at det å oppfatte åndeverdenen er en personlig egenskap som alle mennesker har med seg fra fødselen.

Å oppfatte denne type aktivitet er en naturlig del av det å være menneske. Ikke noe overnaturlig i det hele tatt. Jeg anser jeg det ikke for noe farlig eller skummelt ved en personlig egenskap som folk har hatt med seg til alle tider. Vi har alle hørt historier fra mennesker som har opplevd «noe». Kanskje opplevde vi selv «noe» da vi var små, men lærte å avfeie det ved at det var innbilning eller oppspinn. Alle har hatt opplevelser på dette området, eller hørt om noen som har hatt opplevelser – en eller annen gang.  En personlig egenskap på lik linje med å kunne klatre. Eller være musikalsk. Eller lære seg forskjellige språk. Alle kan disse tingene. Noen lærer seg disse ferdighetene lekende lett, mens andre må trene, ha veiledning, hjelp og verktøy for å komme i gang. Men alle må øve og ha interesse for områdene for at de skal bli flinke. De kan bli kjempe gode!

OG så er det sånn – at om en har en personlig egenskap som man undertrykker på grunn av holdninger eller samfunnet man lever i sine normer – blir egenskapen borte da? Slutter man å ha det talentet da? Eller fortsetter man å ha en egenskap, som man undertrykker, undertrykker og fortsetter å undertrykke? Hva skjer med oss om vi undertrykker en personlig egenskap som vi ikke kan noe for at vi har. En egenskap som er der enten man vil eller ikke? ? Hva skjer med oss om vi tror på de som sier at det ikke er riktig at vi ser flyvende fugler på himmelen. Slutter vi å se dem da? Er det riktig at en liten gruppe mennesker skal definere for oss andre hvilke talenter det er «riktig» å utvikle?  Jeg bare spør. Jeg tror ikke det er riktig.

Glem de andre et øyeblikk. Jeg vil heller fokusere på noe langt viktigere. Det å se flyvende fugler på himmelen, høre musikken i stemmen til et menneske som snakker. Det å kunne «høre melodien» i stemningen som en person avgir, selve energi avtrykket til andre mennesker – det å kunne føle følelser, se fargespillet rundt seg og oppfatte vinden som blåser som et lite orkester. Å føle at man har en kontakt med noe guddommelig i kraft av å ha en personlig egenskap. Å føle nærvær av noe som kan gjøre oss ydmyk og undrende over at det er noe dere ute som er større enn oss – det er langt viktigere.

Så mange prestekrager  det finnes på en eng.  De ser tilsynelatende helt like ute – men det er de jo ikke. Vi er alle enige om at de faktisk ikke er like i det hele tatt når vi ser etter en gang til. Det er mangfoldet vi elsker.

Sånn. Nå er jeg så vidt begynt.

Starting already as a kid I experienced things. I could see images that nobody else could see; I could hear sounds that no one else could hear. In fact, I’ve been connected to two worlds for as long as I can remember.  And it took me some time before I realized that these were things that only I experienced. As I became a teenager I started to try to surpress my abilities, because I did not want other people to see me as different.

Now this has changed, and I have accepted this as being a part of myself. I still experience contacts and activities not controlled by my own will, and not initiated by me. It’s just a part of my personality. A natural part of being a human being (or an animal). I believe that some people have the ability of taking in these things completely effortless; others have the ability, but they have to work to get into a state where they can connect. But I think that all of us have a bit of this ability within us. Even those of us who totally reject it. We just have to learn which parts of ourselves to use; how to connect.

This is not controlled by whether we believe or not.  The TV show Åndenes Makt (The Power of the Spirits) has documented that many times throughout more than 100 episodes over many years. This type of activity surrounds us, whether we believe in it or not. And we all have the ability, more or less developed, to feel it and experience it. I consider that a personal attribute that we are all born with.

To be able to take in activity from the other side is for me a natural part of being a human being, and not something strange or supernatural. And how can a personal attribute, that people have been equipped with through centuries, be intimidating or dangerous? We have all heard stories about people who have experienced «something». Maye be have happenings stored ourselves, from when we were kids, that were swiped under the carpet as fiction. Everybody has experiences in this field, or has heard about someone who has had. I see this as a personal attribute, in line with being able to climb, being musical or learning languages. We all have these abilities, but some learn to handle them easily, while others need training, coaching and tools to be able to master them.

AND then – if you possess a personal attribute that you surpress because of the expectations and norms of society – does that make the attribute disappear? Do you stop having that talent? Or will you still walk around with this special personal attribute that you surpress out of fear or being perceived as different? What will happen if we start believing people who claim we cannot see birds flying? Are we going to stop seing birds? Is it right that one group of people are to define which personal attributes to train and develop? I merely ask the question because I do not believe it is correct. 

Forget the others for a moment. I would like to focus on something far more important. Being able to watch the birds in the sky, to be able to hear the melody and the energy from another person – another human being’s actual energy footprint. To be able to feel emotions, seeing the colour spectrum around you, feeling the wind blowing like a small orchestra, that you are in contact with something divine, empowered by having a personal trait. Feeling the presence that can make us humble and wondering about why we are here. That is far more important.

So many daffodils there are in one field. At first glimpse they look completely the same. And then they are not. We all agree that they are in fact not the same at all when we start looking into the depths of each one. It’s a diversity we love.

This is the start, more to come…

 

Blogglisten hits

 

De Sjelfulle, de på den andre siden – Stories from the other side

De på den andre siden kaller jeg for «De Sjelfulle» – og i kveld på Wenngarn Slott var det også noen som kom på besøk til gjestene mine.   Som vanlig var noen mer pratsomme enn andre. De bidro ihvertfall til at det ble en spennende kveld

I mostly refer to our friends «on the other side» as The Soulful. And we did have visitors tonight as well. Some more talkative than others. Anyway, they contributed to an exiting evening.

Rammene på Wenngarn er helt fantastiske. Slottet fra 800 år tilbake har mye gammel historie og bærer med seg en arv vi må respektere og være takknemlige for at vi får oppleve. Jeg blir så ydmyk over å få lov til å bevege meg gjennom lokalene, for her føler jeg for å være forsiktig med mine omgivelser. Bare sånn at slottet kan bevares i mange generasjoner fremover.  Tusen takk, Wenngarn for en fin kveld!

The backdrop Wenngarn Castle is fantastic. 800 years old it carries so much history, and a heritage we have to respect and be thankful to be able to experience. I feel humle just by being able to move through these rooms and corridors, and I feel responsible for preserving this location for future generation.

Nå gleder jeg meg til kurshelg – looking forward to weekend course now.