Hardanger – A love story

Da jeg var liten, overnattet jeg ofte ute på sommerstid. De vakre somrene i den lille bygda i Hardangerfjorden. Vi kjørte alltid bil over Geilo, Haugastøl og videre over Vøringsfossen og ned til Eidfjord. Mens vi ventet på fergeforbindelsen fra Kinsarvik til Utne/ Granvin, åt vi nyplukkede moreller. Monster-moreller. Veien hadde ikke plass til to biler i bredden. Det gikk sakte på den gamle kjerreveien. I 30 km/t fikk vi lov til å spytte steinene ut av vinduet. Strålende morsomt.

Få hudkremer + 3 bøker – verdi 1454,-

Vi barna fikk gjøre som vi selv ville. Hvis vi ville sove, så sov vi. Ville vi sitte oppe sammen med de voksne, så gjorde vi det. Ville vi fiske, så fisket vi. Ville vi bygge hytte, så bygde vi. Da jeg var 12 år gammel kjørte jeg traktor selv og hjalp til i høyonna. De voksne passet på – men viste oss at de stolte på vår mestrings-  og vurderingsevne. Dette gjorde meg trygg. Vi rodde ut i Hardangerfjorden mens Folgefonna lyste hvitt og vakkert til oss fra den andre siden av fjorden – der den ligger mellom Hardangerfjorden og Sørfjorden. Vi trakk garn sammen med pappa klokken fem om morgenen. Vi dro ut i en liten Færing. Det spesielle med denne båttypen er at den har to par årer. Vi satt ofte bak hverandre på toften og rodde. Da jeg var for liten til å holde begge årene, satt broren min på tofta foran meg.  Senere rodde jeg mye selv. Jeg lærte å styre selv i Færingen. Lærte å trekke garnet og legge det rett i garntrauet. Ro alt jeg kunne og sikte inn mot båtstøa. Hoppe ut av båten og forsøke alt jeg kunne å dra den i land. Hver eneste gang forsøkte jeg. Vi bar fisk og garntrau i land. Sløyet fisken sjøl og renset garnet for rusk og hang det opp til tørk inne i støa. Vi lærte å utfordre oss selv, men måtte rydde opp etter oss og ta ansvaret, selv om det skjedde noe. Da den ene åren glapp taket og ut i vannet, måtte jeg ordne det selv. Bølgene fra ferga over til Jondal tok tak i åra. De voksne passet på fra sidelinja og ga oss opplæring i hyppig bruk av kniv, å tenne opp bål, bruke primus og alle  nødvendige og livsviktige sjømannsknuter. Båtmannsknop, pålestikk og kjerringknute. Vi lærte også å «spleise» tau – så det ikke skal flise seg opp. Da jeg vokste opp, var tau laget av hamp. Vi visste også godt hva vi fikk lov til, og ikke lov til – det var nesten ingenting vi kunne gjøre galt. Så «løp vi fritt» – Vi hoppet fra brygga, dykket etter skatter på bunnen, fisket etter krabber som vi holdt i bøtter på brygga hele dagen – før vi slapp dem ut igjen og fisket dem opp på nytt og la dem i de samme bøttene dagen etter.  Ofte rodde vi ut til en holme med skog på. Holmen var tilholdssted for en liten koloni med hegrer. De vakre  storkeliknende fuglene holdt til på den ene siden – vi var på den andre siden. Vår holme. Kun adgang for barn.  Der lekte vi Bobsey Barna – vi var spioner og utforskere på den holmen. Vi rodde ut sjøl, pakket matpakker og overnattings utstyr og sov under åpen himmel.   Om natten ble vi holdt våkne av uglen i treet og hegrene.

Finn det ideelle hotellet på trivago
Søk blant over 700 000 hoteller!

Neste natt bestemte vi oss for å sove i høyet på låven. Vi hadde hoppet ned i høyet fra  rampen hele dagen – og så fikk vi lyst til å sove der. Vi løp inn på kjøkkenet og pakket det vi trengte til denne overnattingen også.

I skogen var det en stor foss. Hvis man fulgte fossen oppover kom man til kulper hvor vi badet. Vi badet og vasset oss oppover elveleiet. Og da vi endelig nådde opp på lavfjellet, der stølen var – datt vi sammen på gresset utmattet og lykkelige med gressende kyr rundt oss. Det tok ca to timer  gå opp dit. Hvis vi fulgte kjerreveien uten å bade. På stølen var det også kulper. En stor og mange små. Vi overnattet der også. Med smaken av deilig surgress og gamle brødskiver. Friskt vann fra kulpen. Ute. Glade, frie og lykkelige.

Så husker jeg at jeg fikk flere flått bitt i løpet av oppveksten. Jeg var så mye ute. Vi visste ikke det vi gjør nå. Men da var det ingen «big deal» – hvis man gnir et godt gammeldags såpestykke som er litt vått og masserer og gnir en stund – så slipper den selv taket. Ingenting henger igjen. Ingenting. Flåtten hater såpe. Kjempetriks. Jeg husker kyrne. De hadde alltid masse flått på seg. De plukket vi av. Med såpe.  Sånn var det bare. De sjekker det også nå. Gode sommerminner. En kjærlighetshistorie.

As a child I often slept outside during summer. Those beautiful summers in the little village at the edge of the Hardanger fjord. We always drove from eastern Norway, past Geilo, Haugastøl and over the mountains down to Vøringsfossen and Eidfjord. Waiting for the ferry from Kinsarvik to Utne/Granvin we used to eat newly picked cherries. Monster cherries. Along the fjord by Utne the road was so narrow to cars couldn’t pass. 30 km/h, and we were allowed to spit cherry stones out the car window. Great fun.

Få hudkremer + 3 bøker – verdi 1454,-

We were very much in charge ourselves. If we wanted to sleep, we slept. If we wanted to stay up with the adults, we did. If we felt like going out fishing, we were free to do so. Building our own little cottage in the woods was fully within our reach. At the age of twelve, I was driving a tractor helping getting the hay inside. Of course the adults kept an eye on us, but they gave us freedom and trusted our skills and ability to make our own decisions. That made me confident. We went rowing on the Hardangerfjord in front of the mighty glacier Folgefonna, glowing white in the summer sun. We pulled fishnets with my father at 5 o’clock in the morning in a small rowing boat. Being too small to hold the oar myself, I had to get help from my older brother. Later I did a lot of rowing myself. Learned how to control the boat, and how to pull the nets correctly. Row at full speed and aim for the landing, jump out and pull the boat on dry land. We had to carry everything on shore ourselves, clean the nets and prepare the catch for the kitchen. We learned to challenge ourselves, clean up afterwards and take the consequences of our actions. Like when I lost an oar and had to save it myself. The parents watched from the sideline, of course. Guided us. Taught us how to use a knife, build a bonfire, cook over open fire, make proper knots or mend ropes the way it should be done. We learned to know what was allowed, and what not. Which really wasn’t that much. So we roamed free, jumped from the quays into the cold sea. Dived for treasures on the bottom, fished for crabs that we held hostage in buckets all day, before letting them go in the evening, just to try to catch them again the next day. Often we went out to a small islet where a colony of herons were based. These large, beautiful birds guarded on side, we played on the other. Our islet. Kids only. We played «Bobbsey Kids» – we were spies and explorers, and we brought necessary equipment and sleeping bags and stayed out under the open summer skies. The herons and a local owl kept us awake all night.

Finn det ideelle hotellet på trivago
Søk blant over 700 000 hoteller!

The next night we decided to sleep on the barn, in the hay. We had been jumping from the ramp there all day. So we ran into the kitchen and packed what was needed, and we carried out that plan as well.

There was a tall waterfall in the forest. If we followed the river upwards, we would get to beautiful turns and backwaters where we would go swimming. We would wade upstream. And finally arriving in the highlands where the cattle had their summer pastures, we would rest in the grass between grazing cows. We stayed over up there as well. Outside. Happy, free and independent.

I remember several tick bites growing up. We spent so much time outside, and we didn’t know what we know now. It was never any big deal. If you rub it with a wet bar of old fashioned soap, it will eventually let go. Nothing sticks. The tick hates soap. Great trick. I remember the cows. They always had a lot of ticks. We picked them off, using soap. That’s just the way it was. Guess they have to check them nowadays as well. Fine summer memories. A love story.

 

Blogglisten hits

 

Kutt ut alt som ikke gir deg glede – Joy gives more joy

Nå har jeg fått svar fra Rikshospitalet! Det blir tre turer dit i august og september, og det blir full gjennomgang av meg: PET scan, MR av hodet med mer. Jeg er så takknemlig for at noen forsøker å se det store bildet- trekke de lange linjene og finne svar. Det er ikke det at jeg håper det feiler meg noe, men håper bare de klarer å oppsummere hvorfor jeg har blitt lagt inn akutt på sykehus flere ganger – uten å få vite noe annet enn at «helsevesenet finner ikke årsaken til dette» Hvorfor mister jeg så ofte følelsen i beina og i armene – hvorfor har jeg lett feber flere ganger hver mnd og hvorfor så store magesmerter når jeg spiser?  Hvorfor har jeg hatt blodig oppkast og hvorfor stivner ledd og muskler til?

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Hvorfor har denne tilstanden kommet og gått i tyve – tredve år? Og gradvis blitt verre? Kan det være psykisk betinget? Slik helsevesenets beskjed til meg har vært? Når jeg har gjort alt jeg har kunne gjøre selv i hele mitt voksne liv for å finne ut sammenhengene mellom kropp og sjel?  Likevel tror jeg absolutt på sammenhengen mellom kropp og sjel – men jeg tror også på at noen ganger påvirker kroppen vår – psyken vår – Det er klart det har påvirket meg. Tredve år med en kropp som ikke har fungert optimalt. Selvfølgelig har det gjort noe med meg.

Mest effektive dietten på markedet!
Dinhelsemat.no

Jeg er  uansett så takknemlig for at jeg har funnet en almennlege som ser det store bildet, og en spesialist som nå ønsker å tenke tverrfaglig og bredt. Takk! For disse to!  Det som er nytt nå, er at de ønsker å se om de gjør noen medisinske funn.

Jeg håper jeg kan få svar på hva som feiler meg og er det sånn at jeg kan ta i mot behandling og få det bedre – da er jeg den første til å takke ja. Er det noe jeg kan gjøre selv – så skal jeg også gjøre det.  Er dette psykosomatisk, så skal jeg gjøre alt jeg kan for å forstå sammenhengene.

Få lekker tunika + strandpledd + 3 romaner
Bestselgerklubben.no

En klok kvinne, som jeg snakker en del med – tidligere i sommer – rett før beina mine sviktet helt sa: «Kutt ut alt som ikke gir deg glede.»

Det har jeg tenkt mye på. Lur kvinne. Godt råd.

Glede. Det kan man ihvertfall ikke bli verre av.

Have received a response from the hospital. Full top-to-toe examination in three rounds, in August and September. PET scan, MR X-ray and a full range of other tests to be done. So grateful that someone finally makes a serious attempt to see the big picture, draw the long lines and find some answers. I do not hope that they find something physically wrong with me, however, I really hope that they’ll be able to summarize the history and find some answers to why I have been acute hospitalized several times with no clear explanation, why I go periodically in and out of fever, have stiffening limbs and joints,  have been vomiting blood, and why I lose feeling of my arms and legs every now and then.

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

How has this condition been able to come and go for twenty – thirty years, gradually getting worse? Could it all be psychologically initiated, the way the health authorities have been telling me? I have been trying to learn something about the connections between body and soul for many years now, and there is a connection. However, I believe that in some cases physical conditions hold the key and trigger psychological consequences. And of course 3 decades with a body that does not work properly have done something with me.

Mest effektive dietten på markedet!
Dinhelsemat.no

Nevertheless, I’m so grateful to have found a doctor who sees the big picture and a specialist who wants to conduct a broad examination. I thank the spirits for those two. It’s a new development and they’re really searching for physical evidence and a diagnose.

I really hope I can get some clear answers now, and a good treatment. And I’ll cooperate with everything I have to follow up and understand. And if, against all my beliefs, this should turn out to be psychologically initiated, I’ll do my very best to try to understand that as well.

Få lekker tunika + strandpledd + 3 romaner
Bestselgerklubben.no

Earlier this summer, before my legs started to fail me, I talked to a wise woman about these things. She said: «Remove and cut out everything that does not give you pleasure or makes you happy».

Have thought a lot about that. Wise woman – good advice.

Happiness – will never do you any harm.

 

Blogglisten hits

Fit for life

Da jeg danset i New York hadde jeg en fantastisk venninne fra Sverige. Jeg har utrolig mange gode og morsomme minner sammen med henne! Vi var helt hekta på sunt kosthold – det var faktisk hun som introduserte meg for tanken på å endre dietten min – så vi gjorde det sammen og leste de samme bøkene på området – og når jeg tenker tilbake på den perioden, var det faktisk sånn at jeg husker denne tiden som den perioden av livet mitt hvor jeg har hatt mest overskudd og energi. Jeg trente 4 – 5 timer fem dager i uka og hadde fremdeles overskudd. Nå forsøker jeg denne dietten på nytt. (Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke står ansvarlig for de kostholdsendringer du selv velger å ta, etter å ha lest dette. Alle må ta ansvar for egne valg og oppsøke både lege og ernæringsfysiologer når de gjør radikale endringer i livsstil).

Mest effektive dietten på markedet!
Dinhelsemat.no

Jeg starter dagen med fruktsalat og kun det, de første tre timene etter at jeg har stått opp – og fortsetter med å ikke blande stivelse og proteiner- men spiser alltid en av delene sammen med grønnsaker. Poenget er at kroppen skal bruke mindre energi på å bryte ned mat. Tanken om at stivelse og proteiner sammen er tungt nedbrytbare for kroppen – har jeg jo testet ut over en periode på to år.

Dessuten kutter jeg ut rødt kjøtt, melk i all mat, mel og sukker.

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Og så husker jeg på mammas læresetning som jeg vokste opp med «Bønner og linser må være det beste som finnes for kroppen.»

Og det tror jeg hun har mye rett i.

Klem AK

I remember having a Swedish friend during my study days in New York. I have so many good and positive memories from my time with her. And we were totally locked onto healthy eating. Did the same diet and read the same books. Thinking back, I believe that is the time of my life when I must have had the best energy levels, while working out 4 – 5 hours daily. So being in a situation where I feel I need to try out things, I’m going to try that over again. (I do not take any kind of responsibility for changes you make after reading this; everybody has to be responsible for their own choices and visit a doctor or specialist if needed when making radical changes).

Mest effektive dietten på markedet!
Dinhelsemat.no

I will start my day with a fruit salad, and only that for the first three hours of the day. Then I’ll go on by never mixing starch with proteins, only consuming one of those in combination with vegetables. The point being that the body should waste less energy on breaking down nutrients and that the combination of protein and starch is heavy to break down.

In addition I will leave out all read meat, all milk products, white flour and sugar.

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Finally I’ll remember my mom always saying that «beans and lentils must be the best there is for your body».  She may be very right about that.

 

Blogglisten hits

 

Kontakten med de Sjelfulle – We love the daffodils

Helt siden jeg var liten hadde jeg opplevelser ved at jeg så skikkelser som ingen andre så- og hørte lyder (også stemmer) som ingen andre hørte. I det hele tatt har jeg forholdt jeg meg til to verdener så lenge jeg kan huske. Det gikk en stund før jeg oppdaget at resten av verden (det var i hvertfall mitt inntrykk) ikke opplevde det samme som meg – og da jeg kom i tenårene, begynte jeg å holde mine opplevelser hemmelige. Jeg ville ikke at noen skulle se på meg som annerledes.

Nå har det endret seg. Jeg bryr meg ikke om det faktum at jeg er meg selv. Jeg har fremdeles opplevelser som ikke er viljestyrte  – hvor jeg ikke aktivt går inn for å – eller – tenker på at jeg skal, oppleve aktivitet rundt meg, men «det skjer likevel» – Som noe rundt meg jeg ikke selv styrer. Det eneste jeg kontrollerer er mine holdninger til min evne til å oppfatte dette. Jeg styrer også mine holdninger til meg selv og hva som bor inni meg.  For meg er dette en naturlig del av min personlighet – ja, for det er sånn jeg velger å se på dette, en egenskap som er en naturlig del av det å være menneske ( og dyr ) – det er noen mennesker som har evne til å oppfatte aktivitet ganske mye – dvs uten å anstrenge seg. Og så er det mennesker som kan dette hvis de anstrenger seg en hel masse på å «slappe av» eller komme i rett modus innvendig-  Men jeg tror at alle kan litt. Til og med de som ikke tror at det finnes mennesker som kan dette her, kan litt. De må bare lære hvilken del av seg de skal bruke. Også de som avviser dette helt.

Dette styres nemlig ikke av om vi tror eller ikke. Det har programmet Åndenes makt (TV Norge) dokumentert opptil flere ganger gjennom over 100 episoder gjennom mange mange år. Dette styres av at det finnes en aktivitet rundt oss- enten vi tror eller ikke, og vi har alle evne til å oppfatte denne aktiviteten i større eller mindre grad. Jeg mener at det å oppfatte åndeverdenen er en personlig egenskap som alle mennesker har med seg fra fødselen.

Å oppfatte denne type aktivitet er en naturlig del av det å være menneske. Ikke noe overnaturlig i det hele tatt. Jeg anser jeg det ikke for noe farlig eller skummelt ved en personlig egenskap som folk har hatt med seg til alle tider. Vi har alle hørt historier fra mennesker som har opplevd «noe». Kanskje opplevde vi selv «noe» da vi var små, men lærte å avfeie det ved at det var innbilning eller oppspinn. Alle har hatt opplevelser på dette området, eller hørt om noen som har hatt opplevelser – en eller annen gang.  En personlig egenskap på lik linje med å kunne klatre. Eller være musikalsk. Eller lære seg forskjellige språk. Alle kan disse tingene. Noen lærer seg disse ferdighetene lekende lett, mens andre må trene, ha veiledning, hjelp og verktøy for å komme i gang. Men alle må øve og ha interesse for områdene for at de skal bli flinke. De kan bli kjempe gode!

OG så er det sånn – at om en har en personlig egenskap som man undertrykker på grunn av holdninger eller samfunnet man lever i sine normer – blir egenskapen borte da? Slutter man å ha det talentet da? Eller fortsetter man å ha en egenskap, som man undertrykker, undertrykker og fortsetter å undertrykke? Hva skjer med oss om vi undertrykker en personlig egenskap som vi ikke kan noe for at vi har. En egenskap som er der enten man vil eller ikke? ? Hva skjer med oss om vi tror på de som sier at det ikke er riktig at vi ser flyvende fugler på himmelen. Slutter vi å se dem da? Er det riktig at en liten gruppe mennesker skal definere for oss andre hvilke talenter det er «riktig» å utvikle?  Jeg bare spør. Jeg tror ikke det er riktig.

Glem de andre et øyeblikk. Jeg vil heller fokusere på noe langt viktigere. Det å se flyvende fugler på himmelen, høre musikken i stemmen til et menneske som snakker. Det å kunne «høre melodien» i stemningen som en person avgir, selve energi avtrykket til andre mennesker – det å kunne føle følelser, se fargespillet rundt seg og oppfatte vinden som blåser som et lite orkester. Å føle at man har en kontakt med noe guddommelig i kraft av å ha en personlig egenskap. Å føle nærvær av noe som kan gjøre oss ydmyk og undrende over at det er noe dere ute som er større enn oss – det er langt viktigere.

Så mange prestekrager  det finnes på en eng.  De ser tilsynelatende helt like ute – men det er de jo ikke. Vi er alle enige om at de faktisk ikke er like i det hele tatt når vi ser etter en gang til. Det er mangfoldet vi elsker.

Sånn. Nå er jeg så vidt begynt.

Starting already as a kid I experienced things. I could see images that nobody else could see; I could hear sounds that no one else could hear. In fact, I’ve been connected to two worlds for as long as I can remember.  And it took me some time before I realized that these were things that only I experienced. As I became a teenager I started to try to surpress my abilities, because I did not want other people to see me as different.

Now this has changed, and I have accepted this as being a part of myself. I still experience contacts and activities not controlled by my own will, and not initiated by me. It’s just a part of my personality. A natural part of being a human being (or an animal). I believe that some people have the ability of taking in these things completely effortless; others have the ability, but they have to work to get into a state where they can connect. But I think that all of us have a bit of this ability within us. Even those of us who totally reject it. We just have to learn which parts of ourselves to use; how to connect.

This is not controlled by whether we believe or not.  The TV show Åndenes Makt (The Power of the Spirits) has documented that many times throughout more than 100 episodes over many years. This type of activity surrounds us, whether we believe in it or not. And we all have the ability, more or less developed, to feel it and experience it. I consider that a personal attribute that we are all born with.

To be able to take in activity from the other side is for me a natural part of being a human being, and not something strange or supernatural. And how can a personal attribute, that people have been equipped with through centuries, be intimidating or dangerous? We have all heard stories about people who have experienced «something». Maye be have happenings stored ourselves, from when we were kids, that were swiped under the carpet as fiction. Everybody has experiences in this field, or has heard about someone who has had. I see this as a personal attribute, in line with being able to climb, being musical or learning languages. We all have these abilities, but some learn to handle them easily, while others need training, coaching and tools to be able to master them.

AND then – if you possess a personal attribute that you surpress because of the expectations and norms of society – does that make the attribute disappear? Do you stop having that talent? Or will you still walk around with this special personal attribute that you surpress out of fear or being perceived as different? What will happen if we start believing people who claim we cannot see birds flying? Are we going to stop seing birds? Is it right that one group of people are to define which personal attributes to train and develop? I merely ask the question because I do not believe it is correct. 

Forget the others for a moment. I would like to focus on something far more important. Being able to watch the birds in the sky, to be able to hear the melody and the energy from another person – another human being’s actual energy footprint. To be able to feel emotions, seeing the colour spectrum around you, feeling the wind blowing like a small orchestra, that you are in contact with something divine, empowered by having a personal trait. Feeling the presence that can make us humble and wondering about why we are here. That is far more important.

So many daffodils there are in one field. At first glimpse they look completely the same. And then they are not. We all agree that they are in fact not the same at all when we start looking into the depths of each one. It’s a diversity we love.

This is the start, more to come…

 

Blogglisten hits

 

Rollene våre – the roles we play

Det er frustrerende å vente på undersøkelse og behandling. Det mest frustrerende er tankene mine som ofte går til jentene mine, og til min kjære Ole. Uten hans støtte hadde jeg ikke klart alt jeg har klart de siste årene. Han har vært en fantastisk venn og kjæreste.

Og tankene går til alle rollene mine i livet. Hvordan den tilstanden jeg har, oppleves som så begrensende at det også utfordrer min rolle som mamma, som kjæreste, og også som venn. Det utfordrer meg også på jobb. Heldigvis har jeg veldig forståelsesfull mann – som støtter meg, også nå når jeg føler meg i dårlig form. Og jeg har veldig snille og forståelsesfulle venner og kolleger – Takk gode krefter for alle disse fantastiske menneskene jeg har rundt meg!

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Waiting is frustrating. Waiting for examination and treatment is even more frustrating. What frustrates me the most, is my own thinking and my own thoughts. At present they often wander to my girls, and to my dear Ole. Without his support I would not have been able to do what I have done in recent years. He has been a fantastic friend and life companion.

And my thoughts go to the different roles in life. How my condition often feels so limiting that it also challenges my role as a mother, as a partner, and also as a friend. From time to time it also challenges me at work. I feel very lucky to have an understanding husband, who also supports me on days when I do not feel so good. And I am surrounded by the kindest and most comforting friends and colleagues at work. Thanks to all good spirits for letting me have all these fantastic people around me!

Blogglisten hits

Når kroppen ikke fungerer – When my body doesn’t do what I want it to

I over to tiår har jeg gått inn og ut av helsevesenet. I to forskjellige land for å forsøke å få hjelp for mine plager – som hver og en har blitt sett på isolert av behandlerne – jeg tror ikke egentlig at de mistror meg, men følelsen av å ikke bli trodd eller tatt på alvor, vokser for hvert eneste møte – der man opplever at den som sitter på andre siden av bordet, kun forsøker å bekrefte og eliminere symptomer i stedet for å finne svar og se alle symptomene samlet under ett.

Ett eksempel på dette er at jeg ofte har dobbeltsyn og ikke klarer å fokusere blikket  når tilstanden min er aktiv. For noen år siden ble jeg sendt til øyelege med dette problemet, men det ble ikke gjort noen funn. Nå kan det se ut som om disse symptomene ikke er noe som skal sees på isolert, men som kan være del av et større bilde – som med alle de andre plagene.

Etter uttallige møter med forskjellige leger og spesialister, begynner man å resignere. Blir fryktelig lei av å fortelle den samme, lange historien enda en gang. Og man bruker etter hvert masse kraft på å ta seg sammen. All kraft går etter hvert med til det – ettersom symptomene bare har blitt sterkere og sterkere – spesielt når jeg ser tilbake på det siste året. Og når det ikke går an å ta seg sammen lenger, fordi kroppen gjør ting som du ikke lenger klarer å styre med viljen…….da er det bare å heise det hvite flagget og si fra om at NÅ – nå holder det. Hjelp meg!

Så treffer jeg først en almennlege som er veldig flink og snill – og nå en spesialist som tar dette på alvor- ser problemene samlet.  Tenker helhetlig og bredt- og som responderer. Nå venter jeg på innleggelse på sykehus i midten av august. Jeg er så takknemlig. Og samtidig engstelig på grunn av plager som kommer og går- kroppen er i endring – Ikke synlig utad  lenger slik det var for noen dager siden – da beina ikke virket som de skulle – Likevel er jeg litt engstelig for symptomer kommer og går. Jeg fikk svar fra legen i dag. Tror de forsøker å få plass til meg i midten av august. Passer i min kompliserte kalender,  siden jeg akkurat da vil komme fra utlandet til Norge. Nå er jeg både forventningsfull og håpefull.

Jeg har begynt å legge om kosten. Kutter ut sukker, mel og animalsk fett. Og spiser mye vitaminer og fiskeoljer – så mye jeg kan. Det er alltid noe jeg kan gjøre selv.

For more than two decades I have been in and out of the health system in two different countries to try to get a diagnose and treatment for a condition (maybe more than one) that I have been fighting for many years. And I do believe that all these health workers in different areas have trusted my stories and descriptions. Still they all tend to see things from their own corner of medicine and try to eliminate and exclude (read: pass me on to another doctor). And as my need of being seen as a whole is not met, my frustration and distrust grows.

One example: I have a tendency of being double sighted in the morning, which put me in front of an eye specialist. He found nothing, no surprise. Now it seems many of my symptoms must be seen as pieces in a puzzle. 

After numerous encounters with doctors and specialists, at some point you start to resign. You grow tired of telling the same story over again, and most of your energy is spent trying to hold things together. Then, when your body will no longer do what you tell it, the time for the white flag has come. HELP. ME. NOW. 

Then, out of nowhere, first I meet this very skilled, very nice doctor. And then, a specialist in conditions like mine with a very broad and holistic view of things. So now I’m waiting for a broad and thorough examination, hopefully as soon as August. So happy, so full of expectations. And at the same time anxious and a bit afraid. Something is attacking me, changing me from within. Not as visible today as two days ago when I could hardly walk, but still…

Have started to change what I eat. Less sugar, less flour, less animalic fat – more vitamins and marine oils. Always something you can do yourself. 

Blogglisten hits

May the force be with you!

Når vi deler av oss selv og er åpne, blir vi sterke. Når vi tør å gjøre det. For det er jo litt skummelt. De fineste samtalene jeg har hatt er sammen med mennesker som deler av seg selv. Forteller hvem de er, hvor de kommer fra, og hva de har opplevd. Det blir alltid en utrolig avslappende stemning i slike samtaler. Det blir så enkelt å bare være seg selv tilbake. Man merker at det er noen som ønsker å gi noe «ekte». Da blir det lett å gi et eller annet tilbake som ikke blir for krevende. Det er alltid minst krevende å være seg selv. Det er lett. Sånne samtaler kan gjøre meg utrolig glad.

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Siden i går har tusenvis vært her inne og lest det jeg har skrevet om mine utfordringer. Jeg har for første gang valgt å snakke om ting som aldri har vært hemmelig, det er bare nytt at jeg snakker om det på sosiale medier foran så mange. Det er derfor det blir en slags vekker for meg at så mange synes det er interessant å lese om disse sidene ved livet mitt. Det er utrolig fint å oppdage. Jeg har fått mange brev hvor folk både takker meg for at jeg er åpen, og samtidig forteller sin egen historie, som ofte ligner på noe av det jeg har fortalt. Det gjør meg ydmyk og takknemlig. Tusen takk for at dere vil dele av dere selv til meg.

Formen er på mange måter blitt bedre, men har fremdeles en del uavklarte ting som jeg gleder meg til å få kartlagt. Jeg venter på tilbakemelding på når jeg kan få komme inn til sykehuset. I mellomtiden tar jeg det helt med ro. Og da er det blant annet fint å ha denne bloggen å holde på med.

Tilbake til det å være åpen. La oss være det. Ikke om alt – men om noe. Noe som er nært den vi er som mennesker. Stå i din egen kraft. May the force be with you!

When we share of ourselves and are open, we become strong. When we dare to do it. Because it is kind of frightening. The finest conversations I have had, have been with people who share of themselves. Tell me who they are, where they come from and what they have experienced. That always creates a very relaxed conversation, and it becomes so easy to give something real in return and just be yourself. You feel it when someone is «for real», and returning that feeling becomes so easy. Being yourself is always easiest, and that kind of conversation often makes me so happy.

Since yesterday morning thousands have read what I wrote about my own challenges. For the first time I chose to talk about some issues that have never been a secret, I have just never talked about them in social media, visible for so many. That is why it became a wake up call to discover that so many find it interesting to read about these sides of my life. I have received many letters from readers. They thank me for sharing, and they tell their own stories, often similar to my own. Makes me humble and grateful, and I owe you a big thanks, each and every one of you. Thanks for sharing with me.

In many ways my condition has improved the last days, however, still some things to be sorted out. Looking forward to being examined by specialists and awaiting dates for that to happen. Meanwhile I’m relaxing and gathering strength, which makes blogging a fine activity for me.

Back to being open. Let’s try to be. Not about everything, but about some things. Some things close to who you really are. May the force be with you.

Blogglisten hits

Livet er ikke bare glitter og glam – Life is not just glitter and glam

Etter en litt tøff sommer, med en tilstand som har gjort at jeg har følt meg syk, «slapp» mange av de vanskeligste plagene taket her for noen dager siden. Vi kjørte forbi noen hester og stoppet for å hilse på dem. For noen vakre og majestetiske dyr. For en energi.

Få ditt treningsprogram utviklet spesielt for deg og dine behov

Da jeg stod langs veien og hilste på hestene begynte jeg å tenke på at jeg har åpnet meg om ting som er veldig private og som jeg for bare noen år siden ikke ville ha snakket om til andre enn mine nærmeste. Nå har jeg åpnet meg for lesere på bloggen min, og det føles faktisk bare godt. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger fra leserne om at det er flere som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Nå vurderer jeg å ta dere med i hele prosessen.

For livet er ikke alltid bare solskinn, røde løpere, fine kjoler, glitter og glam. Jeg skal forsøke å være åpen og «tøff», og jeg tenker at jeg skal forsøke å «senke guarden». Det å åpne seg til mennesker kan ofte være vanskeligere enn å åpne seg til dyr. Tilliten til dyr kan ofte være større enn tilliten til mennesker. Dyr er så fordomsfrie,  de ofte tillitsfulle og har alltid gode intensjoner – de gir seg sjeldent ut for å være noe annet enn det de viser utad – og det er så enkelt og lett å slappe av sammen med dem. Hester er bare snille. Snille vesener er lette å like.

After a somewhat tough summer, in a condition that has made me feel sick, some of the most disturbing issues let go a few days ago. What a relief. We drove past some horses and stopped to say hello. So beautiful and majestic animals. What an energy.

Standing on the roadside communicating with the horses I started thinking about being open about very private issues, things that I would only have discussed with my closest relations a few years back. Now I have opened up for you good people who read my blog. And it feels good. I have had so much positive feedback, and messages from people who see themselves in what I write. I have to consider to bring you all along in the process to come.

Life is not always sunshine, red carpets, beautiful dresses, glitter and glam. I will try to gather courage and be open, try to lower my guard. Opening up to people can in many settings be more difficult than connecting with animals. The confidence in animals can often be stronger than the confidence in people. Animals do not judge on fasade, they meet you with openness, confidence and good intentions. They never claim to be something they are not, what you see is what you get. And being with them is so freeing and relaxing. Horses are just kind. And kind creatures are easy to like.
Blogglisten hits

Fanget i egen kropp – Prisoner in my own body

De siste årene har jeg hatt en del helseproblemer som jeg ikke har snakket om før på sosiale medier. Nå er det på tide å fortelle litt mer. I tillegg til at jeg fikk en skade i nakken for 17 år siden, har jeg også en tilstand, med en lang rekke uspesifikke symptomer –  som jeg har hatt med meg de siste tredve – førti årene. Denne tilstanden har kommet i bølger og hatt pauser hvor jeg har følt meg i relativt god form. Når tilstanden er aktiv, er jeg motsatt i ganske dårlig form, men jeg har klart å kompensere på et vis.  Jeg har gått inn og ut av helsevesenet for dette de siste 25 årene, men ingen har kunnet hjelpe meg så langt. Over to tiår med legebesøk hvor alle har resultert i det samme. Det finnes ikke noen medisinske årsaker til mine plager. Man begynner til slutt å tro at man bare må ta seg sammen. Og så gjør man jo det da. Man klarer det.  Da jeg var 11-år gammel, skrev jeg  i dagboken min at jeg følte det feilte kroppen min noe, men jeg visste bare ikke hva det var som var galt.  Og jeg kan godt huske det fra den gang. Nummenhet i beina. Stivhet i beina. Prikking i huden og kraftløshet spesielt i den ene foten – sammen med en følelse av å ha feber og være syk. En følelse av at deler av kroppen «brenner». Hele kroppen fra topp til tå, ser ut til å bli påvirket negativt på forskjellig vis når tilstanden er aktiv. Over årenes løp har det gradvis forverret seg, og det siste året ble alle symptomene forsterket – med de sterkeste symptomene nesten noensinne nå i sommer. For 11 år siden skjedde noe liknende. Da våknet jeg opp en morgen og var tilstivnet i hele kroppen. Jeg ble diagnostisert med Reumatoid Artritt – og behandlet for dette. 18 mnd senere var leddgikten brått «borte». Uten noen kjent forklaring.

Som mange av dere vet, går jeg daglige turer for å holde meg i form. Det er bra for nakkeskaden min, og for den andre «tilstanden» – Jeg tøyer også muskulaturen jevnlig. Likevel stivnet muskler og ledd i mai og juni –  Men jeg tenkte at jeg skulle bli bedre. Forsøkte som tidligere å kompensere og «vente på at det skulle gå over». Men denne gangen gikk det ikke over. Det ble i stedet verre  nå i juli. Nå var det bare ledd og muskler i beina som ble rammet.  Jeg hadde problemer med å gå. Jeg sier hadde – for helt uten kjent årsak,  forsvant leddstivheten igjen her om dagen. Bare noen symptomer henger igjen, – ingen vits i å nevne dem her – men beina virker igjen. Ingen synlige problemer i alle fall.  Bare veldig svimmel og litt problemer med balansen. (Hurra)

Online trening med regelmessig oppfølging – Få din gratis måned her!

Heldigvis  har jeg nettopp blitt undersøkt av en professor på Rikshospitalet. En svært hyggelig og oppmerksom mann. Han ønsker å legge meg inn for å gi meg en fullstendig kartlegging av hva det er som feiler meg. I august, eller en gang i høst. Jeg er spent. Urolig og forventningsfull. Kanskje de finner ut av det?  kanskje det finnes en behandling? Jeg er urolig for at det skal være noe alvorlig, samtidig som jeg virkelig ønsker å finne ut hva det er som skjer med kroppen min, og hvorfor jeg føler meg syk.  Finner jeg bare ut hva jeg selv kan gjøre, så skal jeg vinne over dette også. Helt klart. Og så håper jeg på medisinsk behandling.  Jeg er så spent!

God søndag til dere alle!

(Jeg ønsker ikke at noen skal forsøke å komme med meninger om hva det er som feiler meg).

Måltider for glutenintolerante – levert hjem!
Dinhelsemat.no

For many years I have been struggeling with som health issues that I have not talked about in social media. Time to share some more. I have blogged a lot about my neck injury from 17 years back, however, I also have a condition with many unspecific symptoms that I have probably been carrying for most of my adult life. It attacks me in waves and disappears again. In periods I feel relatively good, but in times when this condition is active, I can be rather immobilized and down. But I have managed to compensate. I have been in and out of hospitals for this over 2 decades – so far without answers or help. They do not seem to find any clear medical causes. And then you start to doubt and think you must pull yourself together. Because you can.

At 11 I wrote in my diary that I thought something was wrong with my body, but I did not know what. I still remember that. A feeling of numbness and stiffness in my legs. Trickeling feeling in the skin, loss of power especially in one leg. And a feverish feeling, kind of burning sensation moving around inside me. All of my body seems to be affected, and over the years it has worsened. And the last year has been bad, with very strong symptoms. 11 years ago it was similar, and one day I woke up totally stiffened. The diagnose was «Rheumatoid Arthritis», with following treatment. And then, 18 months later, the symptoms were suddenly gone, for no particular reason.

As many of you already now, I cling to my daily walks to stay fit. Good for my neck injury, and good for this other «condition». I do a lot of stretching, and still muscles and joints stiffened throughout May and June. But I have tried to compensate, waited for it to pass again. But it has not, has just got worse now in July. Mainly the legs being affected this time. Have had trouble walking at all. And I’m talking in past tense, because for some reason it disappeared again the other day. Only some minor symptoms left, not worth taking about. My legs are back!  (Hooray!)

Luckily I managed to get an appointment with a professor at the Norwegian University Hospital a couple of weeks back. A very open minded and listening man. He wants to take me in for a full examination in August or September. I’m excited and full of expectations. And afraid for what they might find. But hoping for some answers. I can fight anything as long as I know what it is. And, of course, I hope for some medical treatment.

Wish you all the best of Sundays.
Blogglisten hits