Noen steder er nærmere himmelen enn andre- Some places are closer to heaven than other

Nylig hadde jeg noen fantastiske dager oppe på Hardangervidda, et av Norges høyeste viddeområder. Freden og roen, og den fantastiske følelsen av å gå i timevis i det overveldende landskapet, kan egentlig ikke beskrives med ord. Men det er påfyll av energi på det aller beste, og en uimotståelig følelse av å være nært alt som virkelig betyr noe.

Å være aktiv er for meg en del av det å være spirituell. Det er en del av det å se på kroppen som et tempel som må pleies. Om du går på korte, daglige turer – eller lengre ekspedisjoner – bare det å være aktiv skaper indre fred. For følsomme mennesker med sterk intuisjon, kan det ofte være problematisk å «stenge av» strømmen av informasjon. Fysisk aktivitet er en god måte å «jorde» seg selv på, og du får samtidig tid og rom til å være bare deg selv.

Just recently I had an amazing couple of days at one of Norways higheste plains, «Hardanger Vidda» – The peace, the quiet, and the personal fullfillment of walking for hours in that large landscape can never be described fully with words. My fuel, my energy boost at the least, and at the most a feeling of being closer to all that really matters. Being active is part of being a spiritual being. It is part of taking responsibility for the temple your body is.  Whether you do short daily walks, or go on longer expeditions – being active creates inner peace. For people being highly intuitive and having problems «shutting off» their intuition from serving them unwanted pieces of information – being active is only one of many ways to ground your self – and giving yourself the opportunity to – be you.

 

Å leve med andres emosjoner – Morning thoughts on being highly sensitive

Å være høysensitiv og intuitiv er noe som ofte gjør det vanskelig å finne ut «hva som er hva». Det engelske ordet «empath» beskriver slike personer, som intuitivt tar inn emosjoner og forhold fra verden rundt seg og gjerne føler det andre føler, og denne delen av en personlighet kan være svært vanskelig å leve med.

Finn det ideelle hotellet på trivago
Søk blant over 700 000 hoteller!

Det er så mye sorg og smerte i verden for øyeblikket, og mange «empater» føler på dette som om det skulle være deres egne emosjoner. MEN, det er ikke bare nedside med dette. Oppsiden er at det finnes måter å beskytte seg mot den uønskede støyen på. Det finnes verktøy som lar oss forstå forskjellen mellom hva som er egne følelser og hva som bare er «støy» som kommer igjennom til deg fra omverdenen. Men det er mye jobb å lære dette, og det er en del av det å opprettholde en sunn balanse i det å være høysensitiv.


Being highly sensitive and intuitive often requires that we spend time figuring out «what is what». For someone being an empath – taking in other peoples emotions and being a broad spectered intuitive and clearvoiant – the empath part of the personality, can be very, very hard to live with. There is so much grief and pain in the world right now, and many empaths feel these emotions as if they were there own. BUT, there is not only downsides to being an empath. The upside is that there are ways to protect yourself from the worlds unwanted «noise»- There are ways to understand the difference between what is your emotions and what is merely «noise» scanned to you from the environment. And that takes a lot of work, and is part of maintaing a healthy approach to being an empath. 

Blogglisten hits

My #dailywalks – daglige turer

Jeg går daglige turer, uansett hvor jeg er. Noen ganger to ganger om dagen. For 18 år siden brakk jeg nakken, og den måtte stabiliseres med 2 plater og 10 titanskruer bak i hodeskallen og øverst i nakken. Før det var jeg danser, og en svært aktiv person. Jeg elsket for eksempel å gå på ski. Langrenn, Telemark – og av og til nedoverski. Jeg holdt på med «roller blades», svømming, dykking, og jeg elsket å gå i fjellet – Jeg ønsket å prøve på nesten «alt». Jeg levde et aktivt liv, som de fleste andre jeg kjente rundt 30 med livet og drømmene sine foran seg. Og plutselig var mitt liv over. Den fysiske smerten var så overveldende at kroppen føltes som et fengsel hvor jeg ikke lenger ønsket å være. MEN, jeg ga ikke opp. Sakte, skritt for skritt, overvant jeg frykten for å bli stengt inne i min egen smerte for resten av livet. Jeg tok ett skritt – så ett til, og jeg bestemte meg for at så lenge jeg kunne gå «frem», så ville jeg også være i stand til å gå «tilbake». I begynnelsen gikk det særdeles sakte. Og jeg kunne bruke mange minutter på noen få skritt, før jeg måtte snu og gå tilbake. Jeg målte aldri distanse, bare tiden det tok før jeg måtte snu. Jeg kalte det «3 frem – 3 tilbake» eller «5 frem – 5 tilbake». Ettersom tiden gikk, og måneder ble til år, kunne jeg gå lengre og lengre tidsvinduer. Og nå, 18 år senere, er turene mine «2 timer frem – 2 tilbake» eller «35 minutter frem – 35 tilbake». Men det var langt fra lett. Jeg måtte endre alt jeg hadde lært om hvordan man lever et godt liv. Måtte forandre meg selv. Et skritt av gangen er alt som trengs for å komme forbi de omstendighetene som måtte hindre eller skremme deg også. Et skritt av gangen. Nå er jeg nesten femti år gammel og går fremdeles. Jeg er så takknemlig.

I go for walks regularly, anywhere I can. Sometimes twice a day. 18 years ago I broke my neck and had it stabilized by 10 screws in titanium and two plates in the back of my scull and upper neck. Earlier I had been a dancer, and very active. For instance I loved skiing. I did cross-country, and Telemark and the occasional downhill. I went roller blading, swimming, scuba diving, hiking in the mountains – I wanted to try it all. I lead an active life like anyone else I knew that were 30 years old and had their life and dreams for the future ahead of them. My life was literally over. My physical pain was so tremendously overwhelming that my body felt like a prison I no longer wanted to remain in. BUT, I never gave up. Slowly step by step, I managed to overcome my fear of being forever imprisoned to life by pain – I walked one step, and another and decided that as long as I could walk one distance «From», I had to be able to walk the same distance «back». In the beginning I walked very slowly. And the minutes passed by with only a short distance behind me, before I had to return. I never measured the distance, only the time passed before I had to return. I called it «3 minutes – 3 minutes» or, «5 mintes – 5 mintes». As time passed, and the years went by I was able to walk for longer and longer distances. And today after 18 years, I am totally pain free – and my walks are «2 hours- 2 hours» or «35 minutes – 35 mintes». But, it was’nt easy – I had to change my ideas to how I did things in order to live a good life. And I changed. One step at a time is all you need to get by those circumstanses that might frighten you or scare you. One step at a time. At nearly fifty years old, I still walk.
Thank God.

Blogglisten hits